Jauda, då var høsten komt for fullt igjen. Eg må ærlig si at det e min favoritt tid på året. E nåke med den behagelige småmelankolske stemningå. Det e ingenting som slår det å sitta inne mens det blåse og regne ute, mørket har lagt seg og du sitte inne med ein kopp varm drikke i sofakroken mens du lese ein god bok i lyset fra stearinlys.
Ja., det e altså ikkje været eg e så glad i. Det e mer stemningå. Hadde eg bare hatt ein peis så hadde det blitt endå bedre!
Når eg snakke med andre folk og lure på ka som e derras favorittårstid så føle eg nesten at høsten blir litt glemt. De fleste like sol og sommer, vinter og snø eller friske blomsterfylte vårdager. Eg føle høsten dette litt ut. E det på grunn av at høsten e så upoppulær som gjør at eg like an? (trolig). E det fordi eg kan sitta inne å kosa meg uten å trenga ein dårlig unskyldning? (trolig). Eller e eg bare sær? (garantert).
Eg tror eg finne ein slags trøst i melankolien. Eg vett ikkje kossen eg kan forklara det, men eg får trokke nåke godt ut av det heila. Eg får ein indre ro og ein følelse av velvære.
Klokkå begynne å bli seint, men eg må likavel tenna stearinlyset og lesa minst et kapittel før eg krype onna dynå (som eg føle e varmere og mykere om høsten).
